Around the world in 180,5 days!: Sri Lanka

Sri Lanka er en fantastisk øy. På en side er den ganske stor, men på en annen side er den samtidig også ganske liten. Vi hadde ei drøy uke her, og fant fort ut at det er altfor lite. På midten av øya finner man skogkledde fjell og eksotiske teplantasjer, mens omkretsen rundt øya består av tropiske strender, med krystallklart vann i turkisfarge. Det var i vannkanten vi befant oss mesteparten av tiden. Og der trivdes vi godt.

Vi ankom hovedstaten Colombo grytidlig om morgenen. Det var så tidlig at vi bestemte oss for å slå i hjel litt tid på flyplassen, slik at sola og alle menneskene som jobber på hotellene skulle rekke å stå opp først. Å reke rundt i en by vi aldri har vært før, i et helt fremmed land, med store og tunge sekker, fristet ikke veldig mye. Denne gangen hadde vi nemlig ikke noe planlagt sted å dra. Men som det så ofte gjør, ordnet dette seg ganske raskt så fort det Sri Lankiske folket fikk sjansen til å stå opp.

I turplanen var det surfing som stod oppført som hovedaktivitet. Dette ble derfor prioritert først. Vi hoppet på toget neste morgen, og rettet nesa mot sørkysten. Etter fire timer på tog og ti minutter i tuk tuk, kom vi endelig fram til Plantations Surf Inn i Midigama. Her ble vi møtt med smil fra lokale og andre surfegjester, av hengekøyer mellom kokospalmer i hagen, og av en rekke med surfebrett linet opp etter husveggen. Stemningen var mildt sagt avslappet, og det fortsatte den med å være alle de seks dagene vi var der. I utgangspunktet var planen bare å bli i 3-4 dager, men vi møtte noen fantastiske mennesker som vi ikke ønsket å dra fra mot slutten. De har virkelig rett de som sier at "verden er full av venner, som man bare ikke har møtt ennå." Heldigvis får vi muligheten til å møte noen av dem nå. Vi ble en god gjeng på 6 stykker, som holdt sammen størsteparten av dagene i Midigama.

Mandy, Gavin, Åse og Kristine stuet inn i en 2 mans tuctuc,
klare for surfing.

Den tre første dagene gikk med til surfing. Ingen av oss kan skryte av store mengder med erfaring. Kristine startet med helt blanke ark, mens jeg selv har fått prøvd meg noen ganger tidligere. Vi var begge spente, og gledet oss til å komme oss ut i bølgene. Et stort pluss for hele opplegget, var også at vi slapp å styre med våtdrakter. Med 25°- 26° C i vannet var det bare å få på seg bikinien og hoppe uti. Veldig diggbart! Og om vi ikke koste oss fra før av, ble hele surfeopplevelsen den første dagen forbedret av at vi fikk med oss et ungt ektepar fra Sør-Afrika. Gavin var en erfaren surfer, og var så snill og ga Kristine to timer med surfeinstruksjon helt gratis. Til gjengjeld klarte Kristine og jeg å overtale kona Mandy til å bli med ut i vannet. Hun var ikke noen stor surfeentusiast selv, og hadde visst ikke tidligere vært særlig enkel å overtale til å bli med. Vi dro alle fire til stranda i Weligama, et beachbreak ti minutter unna med tuk tuk, og hadde en fantastisk dag i vannet. Den var faktisk så bra, at det å vente i halvannen time på maten etterpå, ikke var nok til å legge noen demper på dagen.

Den andre dagen med surf var definitivt mer utfordrende. Bølgene var store og det var derfor ganske vanskelig å komme seg ut. Denne dagen hadde vi ikke bare inntak av ferskvann, for å si det slik. Likevel hadde vi det gøy. Store bølger ga mer til opparbeidingen av surfeerfaring. Neste dag i vannet derimot, fikk en relativ brå slutt.

Tredje dagen var vi en gjeng på fem jenter som dro av gårde for å surfe. Etter en halv time skjedde det. Bølgene var ikke like store som dagen før, men det var god nok størrelse på dem til at man fikk seg en skikkelig skyll mellom takene. Jeg ble dratt under av en rullende bølge, dekket til hodet slik man skal gjøre for å beskytte det, men likevel var jeg uheldig. På en eller annen måte havnet jeg foran brettet, slik at det kom i skytende fart mot meg. Under vannet hørte jeg, i det jeg kjente at jeg ble truffet av railen (kanten på brettet), at det smalt i beinet (altså hodeskallen min). Det kom en skikkelig crack-lyd. "Oh shit," tenkte jeg, "nå brakk jeg nesa!" Jeg fikk hodet opp av vannet og kjente etter. Det var ikke vondt nok, tenkte jeg, til at den kunne være brukket. Ikke var den skjev på noe vis heller. Men én ting var hvert fall sikkert, og det var at jeg hadde fått et kutt. Blodet fosset nedover ansiktet. Derfor var det bare å komme seg inn på stranda for å få stoppet blødningene. Kristine hadde på dette tidspunktet skjønt at noe hadde skjedd, og hun fulgte derfor hakk i helene.

Effektiv sykepleie gjøres etter stopping av blødning,
i noe usterile omgivelser.

Vi tok en haste-tuk tuk tilbake til Plantations. Der fikk Kristine, min personlige sykepleier, sjekket omfanget av skaden. Jepp, det var et seriøst kutt! Vi diskuterte om det var behov for sting, men kom fram til at det ville være nok med strips, noe jeg heldigvis hadde med i føstehjelpsmappen min. Dermed ble jeg lappet sammen. De påfølgende dagen tok vi det rolig, og jeg holdt ansiktet unna ting som kunne bidra til infeksjon i såret. Det siste jeg ønsket var å forverre skaden utover det som allerede var gjort. Derfor dro vi på utflukt til Unawathuna (der vi traff på den påtrengende Sri Lankinske mannen Kristine skrev om), leste litt, spiste middag i nabolandsbyen, og så dro vi etter hvert også tilbake til Colombo. Dagene hadde gått rasende fort, og det var på tide å komme seg videre.

Den siste tiden endte vi med å tilbringe i Colombo. Nok en gang opplevde vi en runde med sykdom, og denne gangen var det Kristine som fikk gjennomgå. Derfor var det ikke stort annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp, og eventuelt benyttet oss av de aktivitetene Colombo hadde å tilby. Dette inkluderte litt sightseeing, shopping og café-besøk.

Nyoppbygging av ruiner fra tsunami.
Dette var nabohuset til Plantation
Surf Inn.

Sri Lanka var for oss et sted fult av farger, strender og smil. Det var ikke før den andre dagen i Midigama at vi begynte å legge merke til alle gravsteinene som var langs veien, og restene av gamle hus som stod mellom de nye husene. I 2006 var Sri Lanka for andre gang på kort tid rammet av en tsunami. I respekt for de omkomne fikk familiene en gravplass til sine kjære, hvorav flesteparten har valgt å ha gravstøttene i nærheten av havet. På denne måten våker de over kysten og passer på familiene sine.

Det er også en viss spenning mellom de to folkegruppene som bor her. I 22 år har det vært borgerkrig her nede. Den sluttet i 2010, uten at noen egentlig fikk det som de ville. Folket går derfor og venter på en ny krig. Det er lite penger til innbyggerne, og prisen for å bo her nede øker. Da tsunamien traff Sri Lanka ble det gitt masse penger i støtte fra andre land slik at de skulle bygge seg opp igjen. Mesteparten av disse pengene er i følge innbyggerne selv, gått i lomma til regjeringen. Landet er generelt korrupt, og man må visstnok bare være det for at man skal overleve her nede. Folket har et lite håp at korrupsjonen skal ta slutt om de riktige menneskene kommer i regjering ved neste valg.

Tross korrupsjon er det fantastisk hvordan de har klart å bygge opp igjen et helt land på så kort tid. Det er først i de siste årene at Sri Lanka har blitt et mer attraktivt reisemål, og om de får til å løse konfliktene her nede vil de forhåpentligvis tjene godt på turisme. Det er ingen tvil om at surfere har lagt sin elsk på dette landet, så forhåpentligvis vil andre naturglade strand- og sand-nytere gjøre det samme.

- Åse