Ekstrasending!

Å reise slik vi gjør har så langt vært veldig bra! Jeg er høy på morsomme opplevelser, nye venner, sol og aloe vera. Jeg vil i dette blogginnlegget sette litt lys på baksiden av medaljen ved det å reise slik. Vi har selvfølgelig også hatt opplevelser jeg skulle ønske vi hadde sluppet. Det har skjedd meg to ganger, og senest for noen dager siden. Først i Kambodsja, og nå i Sri Lanka. Den første gangen ønsket jeg rett og slett ikke å dele det på bloggen fordi jeg følte det gav et utrolig urettferdig bilde av Kambodsja, noe jeg også føler denne gangen for Sri Lanka sin del. Derfor blir dette et innlegg for seg selv, og jeg håper ikke det skremmer noen fra å reise til disse landene. Det ville vært utrolig synd, for er det noe som er sikkert så er det at hit skal i alle fall jeg tilbake! Jeg vil bare gi dere noen nyanser slik at dere kan få se at ikke alt er bare fantastisk hele tiden.

I Kambodsja, da den første hendelsen skjedde var jeg alene. Denne gangen var heldigvis Åse der også, og jeg ble kjent med en side av Åse jeg ikke hadde sett før. Dette er hva som skjedde:

Vi bestemte oss for å dra på dagstur til The Jungle Beach i Unawatuna. Da vi kom frem så vi at denne stranden var ganske pakket med turister, og bestemte oss derfor for å gå til stranden som lå 300m ved siden av. Jeg stoppet på stien for å ta et bilde av jungelen og så ikke mannen i Speedo som var på vei bort for å spørre om han også kunne få være med på bilde. På dette tidspunktet var vi en smule lei av alle som ønsket å bli tatt bilde av sammen med oss, kun for statusens skyld. Derfor satte vi streken ved menn kun iført truse. Han fikk dermed et nei. Åse som gikk litt i forveien fikk ikke dette med seg og visste derfor ikke at denne mannen nå begynte å følge etter meg, med hissende lyder og ord som ikke trenger å gjentas. Da to armer plutselig klappet seg rundt skuldrene mine og hendene befant seg steder de ikke hadde lov til å være, kom fighter instinktet virkelig frem. Etterfulgt av et forsøk på et skikkelig kyss fra hans side startet vi en brytekamp. Jeg ropte på Åse. Alltid greit å være to, og oddsene øker jo når reisekameraten tidligere drev med boksing.

Noen boksekamp ble det ikke behov for, for utrykket på frøken Haukvik da hun skjønte hva som foregikk, fikk både mannen og meg til å stoppe brytekampen et lite sekund og glo sjokkert i Åses retning. Det er ikke ukjent at Åse er en bestemt jente, men da hun gav en svært så klar beskjed om at fyren skulle stoppe slapp han faktisk. Jeg så mitt snitt til å snike meg unna og Åse kom hakk i hel. Til tross for at han grep etter henne fulgte han ikke etter oss.

Dette var ikke noen kul opplevelse, særlig da jeg mener jeg ikke gjorde noe for å fortjene dette, hverken oppførselsmessig eller klesmessig. Jeg hadde på meg en stor sort tunika, et par harems-bukser og håret i en dott. Jeg hadde ikke sett denne mannen før, og heller ikke gitt ham noe tegn til at jeg ville bli kjent.

Det samme skjedde da jeg syklet rundt Angkor Wat i Kambodsja, men den gangen var jeg alene og jeg satt nede for å spise lunsj. En khmer mann satt seg ned ved siden av meg og begynte å studere kartet jeg hadde i hånden, noe jeg selvfølgelig lot ham gjøre da dette virket harmløst. Det var da han begynte å ta hånden min og stryke meg oppover armene, tydelig fascinert over hvor bleik jeg var. Varsellampene begynte å gå. Jeg begynte raskt å samle sakene mine, og skulle til å reise meg, da han rev i buksa mi og prøvde å ta meg på lårene. Jeg var halvveis oppreist på dette tidspunktet så han gav opp dette ganske fort. Han bestemte seg derfor heller for å gå all-in og kysse dette rare hvite vesenet som satt foran ham. Jeg lærte da hvor sterk jeg kan bli når jeg blir redd. En god porsjon selvforsvar ble samlet i et kraftig slag og jeg så mitt snitt til å løpe mot sykkelen min da dette slaget viste seg å gjøre nytten. Dermed kom jeg meg unna.

Poenget med å fortelle om disse to hendelsene er for å fortelle dere at det ikke bare er fryd og gammen å reise. Dette er ikke bare en evig lang ferie med en haug av oppturer. Vi har måttet passe på oss selv, tatt dyrere omveier for å være trygge, og sagt nei takk til hyggelige mennesker som tilbyr oss lette løsninger. Likevel har 90% av tiden kun vært hyggelige opplevelser. Folk er generelt veldig allrighte til tross for mye stirring. Å komme seg fra A til B har hittil ikke vært noe problem. Vi sitter sjeldent alene med mindre vi ønsker det, da folk gjerne slår av en prat. Jeg er generelt takknemlig for den hjelpen og omtanken jeg har fått på tur, og ønsker å poengtere at jeg sålangt føler meg ivaretatt som turist! :) Så ikke bli skremt av dette! Kast dere på første fly ned til en av disse landene, vær så snill! Mannen jeg syklet fra i Angkor Wat så oppriktig forskrekket og forvirret ut da han så meg suse avgårde. Så enten var det noe jeg gjorde som fremprovoserte dette slik at han ikke forstod hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, eller så var han overrasket over at denne jenta faktisk kunne slå. Uansett hvilke av tilfellene det var snakk om så var vi på to forskjellige steder når det kom til forståelse av situasjonen. Slike enkelthendelser kan ikke representere opplevelsen av disse to landene og alle de flotte menneskene som lever her. Slike folk finnes overalt, uansett hvilke land man befinner seg i. Så pakk sekken og kom dere ut i verden! ;) 

- Kristine