Bolivia - et land der høyden preger tilværelsen

Bolivia startet med et smell. Vi landet midt på natta, og tok enkelt og greit en taxi til hotellet. Da vi våknet neste morgen kjente jeg en ganske merkbar hodepine. Jeg overså den utover dagen, inntil det ikke var mulig lengre. Svimmelhet og kvalme begynte også og føles på kroppen. Dette ble starten på to dager med høydesyke. Vi hadde kommet fra havnivå, og reist rett opp til 3600 meters høyde, til hovedstaden La Paz. At dette gir bivirkninger på kroppen er ikke et uvanlig fenomen. Vi anså oss dermed som heldige at bare en av oss ble påvirket, og ikke begge to. Jeg ble nemlig helt ubrukelig til annet enn å ligge musestille i senga. Kristine fikk dermed nok en sjanse til å holde sykepleierferdighetene ved like, og det var hun "glad" for.

For den av dere som lurer på hvordan det er å ha høydesyke, så føles det som noe i denne duren: Hjernen kjennes blant annet ut som den kommer til å eksplodere. Dundrende hamreslag presser mot hodeskallen, og er umulig å ignorere. I tillegg er kvalmen konstant, selv om man spyr hver time. Og enda artigere blir det når man ikke lengre har noe å spy opp, så magesyre blir det neste. `Ååå,` som jeg koste meg..! Og bedre blir det ikke da hotellet ikke engang har en lusen bøtte å låne bort, slik at man blir tvunget til å spy i hullete poser da de heller ikke har noen som er uten hull. Til slutt ble det slik at vi vurderte å reise ut av Bolivia igjen. De fysiske plagene var ille, men toppet seg i kombinasjon med den mentale tilstanden. Å ha skikkelig matforgiftning er en ting, slik jeg fikk erfare i India, men noe helt annet er det å ha høydesyke. Dette går også utover psyken, i det man vet at det er klimaet man oppholder seg i, som gjør en syk. Dermed får man i tillegg til alt annet, også følelsen av å være fanget. Dette var ikke en god følelse!

Heldigvis slo avklimatiseringen inn etter hvert, og allmenntilstanden forbedret seg. Vi brukte et par dager ekstra i La Paz, slik at jeg fikk energi igjen og slik at vi fikk sett litt av byen. Etter fire dager her, kunne vi ikke vært klarere for å reise videre. Vi rettet nesa sørover, mot Uyuni og den kjente saltørkenen. Her skulle ting forbedre seg...

I Salar de Uyuni hoppet vi med på en organisert tur, som i tre dager og to netter tok oss med på en fantastisk rundreise i den sørlige delen av Bolivia. Denne turen gjorde opp for den ganske kjipe starten vi hadde hatt, og vel så det. Kort oppsummert så vi saltørkenen, vi smakte på et hotell (ja, du leste riktig - hotellet var laget av salt), vi besøkte en kaktusøy, klatret/buldret på lavastein (jeg gjorde i hvert fall det), vi så de mest utrolige innsjøer, så flamingoer, så masse masse lamaer, vi stod oppi krateret til en semiaktiv vulkan, fikk oppleve snøvær i ørkenen, og vi fikk observere den mest fantastiske måneoppgangen i våre liv, mens vi satt i en varm kilde og ellers kunne se en klar stjernehimmel og melkeveien over oss. Life was good!  Bolivia tok seg opp, med andre ord.

Dette var ett av mange stopp vi hadde på rundreisen i sør.

Før vi forlot Bolivia og bega oss på Peru, bestemte vi oss også for å se Lake Titicaca, verdens høyeste innsjø. Dette angret vi heller ikke på. Fra bussen på veien dit, kunne vi endelig se de snøkledde og mektige Andesfjellene. Åse kunne ikke la være å stirre. Som noen kanskje forstod ut ifra Åses Nepal-innlegg, for de av dere som leste det, er fjell noe som fascinerer denne jenta. Dermed ble bare bussreisa i seg selv verdt turen til innsjøen. Og enda bedre ble landskapet da vi nærmet oss Copacabana (den originale, ikke den i Rio de Janeiro), som også var vår endelige destinasjon for dagen. Her campet vi for natten.

Dette var plassen vi ble sluppet av på. Ikke det verste stedet i verden akkurat.

Neste dag, før vi reiste videre med bussen til Peru, hadde vi en dagsutflukt til den idylliske øya Isla del Sol. Vi satte oss på båten om morgenen, og ante i grunn lite om hva som skulle skje. Billettene hadde vi kjøpt av ei dame som ikke snakket engelsk, og vi snakker som sagt ikke spansk. Dette skulle bli spennende. Etter to ganske kalde timer i båten, ble vi lempet av i en bitte liten landsby på øya. Der visste vi at vi hadde fire timer på å komme oss til en annen landsby, slik at vi kunne bli plukket opp igjen. Men spørsmålet vi måtte stille oss da, var `Hvor skulle vi gå, hvor var veien til dette nye stedet?` Mens vi kikket forvirret rundt oss i lag med de andre som også var i samme båt, kom svaret i form av en eldre mann i grilldress og med en snasen hatt som matchet resten av antrekket. Vi skulle enkelt og greit bare følge ham. Dette var visst en guidet tur. `Det var flaks,` tenkte vi. Mannen suste oppover, mens alle oss andre prøvde iherdig å følge etter. Å halvveis løpe i over 4000 meters høyde, er ingen enkel sak. Mannen skjønte tegnina, og roet heldigvis farten litt etter litt. Likevel ble det ingen vanlig søndagstur i parken, da det var et stykke å gå, og vi hadde en båt å rekke i andre enden av stien

Det er ikke  ofte man ser så blått vann, og realiteten viker ikke mye fra bildet.

Mens vi gikk fikk vi se en del av den vakre øya vi besøkte. Det var virkelig et flott sted, og vi var veldig glad for at vi tok turen til innsjøen. Knallblått vann stod mot de snøkledde Andesfjellenne i bakgrunnen. Det var litt av et syn, med andre ord. Vel framme ved båten som skulle kjøre oss videre, rakk vi å hente oss inn igjen, samtidig som vi fikk nyte den intense solsteika (dette er ikke noe vi er vant med, så vi "benyttet" sjansen og ble litt solbrente samtidig). På veien tilbake mot fastlandet var det egentlig meninga at vi også skulle stoppe innom en annen del av øya. Kristine og jeg hadde fått høre om en buss-streik som var i ferd med å slå inn, og vi hadde derfor booket billetter videre mot Peru samme ettermiddag. Da vi satt på båten begynte vi å bli litt nervøse fordi tiden begynte å renne ut. Vi skjønte at det ikke ville bli mulig å komme oss tilbake i tide dersom vi hadde et stopp til. Heldigvis kom etter hvert båtføreren og spurte oss om vi ville direkte tilbake, eller om vi ville få med oss det andre stoppet også. I ren lettelse for at vi ble tilbudt begge alternativer, nærmest ropte jeg ut at vi ville tilbake til land sporenstraks. Så ble det slik (forresten var ikke vi de eneste som hadde en Peru-buss å rekke, så vi ødela ikke turen for de andre heller ved å ikke følge programmet). Vel tilbake i havn rakk vi akkurat å få kjøpt litt mat, før vi hoppet på bussen til neste land. Bolivia hadde gitt oss en litt hard start, men skuffet definitivt ikke da alt kom til alt. Sett bort ifra noen utfordringer med høyden, var dette et flott land!

- Åse


Et lite stykke Bolivia:

Slik så mange av gatebodene i La Paz ut, stappet med fargerike souvenirer.

Salar de Uyuni

Vi stoppet på en gammel tog-gravplass. Dette var som en lekeplass.

To jenter på tur i dødt tog.

Dette er de to bilene vi kjørte med. Levealderen for en slik var 5 år - tøffe kår med alt saltet.

Folk finner alltid en måte å legge igjen minnesmerker hjemmefra. Dette var en av de mer uskyldige vi har sett.

Mmmm, lunsj..!

Snakk om å føle seg tråkket på...

Noen gode engelske kamerater vi fikk på turen. Hussain til venstre og Luke til høyre.

Kaktusøya, midt i saltørkenen.

Denne turen manglet ikke muligheter for bilder. Her Hussian.

Gjengen på tur.

Kristine på lavastein.

Lunsj ble alltid servert fra bilene.

Det var nok av vulkaner å se på underveis.

En av de mange flotte lagunene vi fikk se.

Endelig fikk vi også se flamingoer på reisa.

The Red Lagune - den vakreste lagunene av de alle, og kanskje det fineste stedet vi har vært på i løpet av hele turen.

Det holdt ikke bare med ett bilde av den røde lagunen.

Å sitte i en varm kilde med 35 grader i vannet var slettes ikke feil...

Vi fikk også kjøre i ørkenen en del.

Luke som speider utover The Green Lagune, og med vulkan i bakgrunnen.

Faktisk var følelsen ganske god, da vi endelig fikk se litt grønn vegetasjon igjen.

Dette var litt av La Paz vi så fra bussen, og slettes ikke et eksklusivt syn fra hvordan resten av byen så ut.

Isla del Sol.

Vi hadde kjempefint vær og fin utsikt hele dagen.

Guiden i full fart framover.

På Isla del Sol var det for det meste jordbruk som gjorde at livet gikk rundt for de lokale.

Typisk landsby på øya.