Sri Lanka - et øyparadis

Sri Lanka er en fantastisk øy. På en side er den ganske stor, men på en annen side er den samtidig også ganske liten. Vi hadde ei drøy uke her, og fant fort ut at det er altfor lite. På midten av øya finner man skogkledde fjell og eksotiske teplantasjer, mens omkretsen rundt øya består av tropiske strender, med krystallklart vann i turkisfarge. Det var i vannkanten vi befant oss mesteparten av tiden. Og der trivdes vi godt.

Vi ankom hovedstaten Colombo grytidlig om morgenen. Det var så tidlig at vi bestemte oss for å slå i hjel litt tid på flyplassen, slik at sola og alle menneskene som jobber på hotellene skulle rekke å stå opp først. Å reke rundt i en by vi aldri har vært før, i et helt fremmed land, med store og tunge sekker, fristet ikke veldig mye. Denne gangen hadde vi nemlig ikke noe planlagt sted å dra. Men som det så ofte gjør, ordnet dette seg ganske raskt så fort det Sri Lankiske folket fikk sjansen til å stå opp.

I turplanen var det surfing som stod oppført som hovedaktivitet. Dette ble derfor prioritert først. Vi hoppet på toget neste morgen, og rettet nesa mot sørkysten. Etter fire timer på tog og ti minutter i tuk tuk, kom vi endelig fram til Plantations Surf Inn i Midigama. Her ble vi møtt med smil fra lokale og andre surfegjester, av hengekøyer mellom kokospalmer i hagen, og av en rekke med surfebrett linet opp etter husveggen. Stemningen var mildt sagt avslappet, og det fortsatte den med å være alle de seks dagene vi var der. I utgangspunktet var planen bare å bli i 3-4 dager, men vi møtte noen fantastiske mennesker som vi ikke ønsket å dra fra mot slutten. De har virkelig rett de som sier at "verden er full av venner, som man bare ikke har møtt ennå." Heldigvis får vi muligheten til å møte noen av dem n .a i fra mot slutten. bli i tre. av dem nn er full av venner, man har bare ikke møtt dem ennå." ra i fra mot slutten. bli i treå. Vi ble en god gjeng på 6 stykker, som holdt sammen størsteparten av dagene i Midigama.

Mandy, Gavin, Åse og Kristine stuet inn i en 2 mans tuctuc,
klare for surfing.

Den tre første dagene gikk med til surfing. Ingen av oss kan skryte av store mengder med erfaring. Kristine startet med helt blanke ark, mens jeg selv har fått prøvd meg noen ganger tidligere. Vi var begge spente, og gledet oss til å komme oss ut i bølgene. Et stort pluss for hele opplegget, var også at vi slapp å styre med våtdrakter. Med 25°- 26° C i vannet var det bare å få på seg bikinien og hoppe uti. Veldig diggbart! Og om vi ikke koste oss fra før av, ble hele surfeopplevelsen den første dagen forbedret av at vi fikk med oss et ungt ektepar fra Sør-Afrika. Gavin var en erfaren surfer, og var så snill og ga Kristine to timer med surfeinstruksjon helt gratis. Til gjengjeld klarte Kristine og jeg å overtale kona Mandy til å bli med ut i vannet. Hun var ikke noen stor surfeentusiast selv, og hadde visst ikke tidligere vært særlig enkel å overtale til å bli med. Vi dro alle fire til stranda i Weligama, et beachbreak ti minutter unna med tuk tuk, og hadde en fantastisk dag i vannet. Den var faktisk så bra, at det å vente i halvannen time på maten etterpå, ikke var  nok til å legge noen demper på dagen.

Den andre dagen med surf var definitivt mer utfordrende. Bølgene var store og det var derfor ganske vanskelig å komme seg ut. Denne dagen hadde vi ikke bare inntak av ferskvann, for å si det slik. Likevel hadde vi det gøy. Store bølger ga mer til opparbeidingen av surfeerfaring. Neste dag i vannet derimot, fikk en relativ brå slutt.

Tredje dagen var vi en gjeng på fem jenter som dro av gårde for å surfe. Etter en halv time skjedde det. Bølgene var ikke like store som dagen før, men det var god nok størrelse på dem til at man fikk seg en skikkelig skyll mellom takene. Jeg ble dratt under av en rullende bølge, dekket til hodet slik man skal gjøre for å beskytte det, men likevel var jeg uheldig. På en eller annen måte havnet jeg foran brettet, slik at det kom i skytende fart mot meg. Under vannet hørte jeg, i det jeg kjente at jeg ble truffet av railen (kanten på brettet), at det smalt i beinet (altså hodeskallen min). Det kom en skikkelig crack-lyd. "Oh shit," tenkte jeg, "nå brakk jeg nesa!" Jeg fikk hodet opp av vannet og kjente etter. Det var ikke vondt nok, tenkte jeg, til at den kunne være brukket. Ikke var den skjev på noe vis heller. Men én ting var hvert fall sikkert, og det var at jeg hadde fått et kutt. Blodet fosset nedover ansiktet. Derfor var det bare å komme seg inn på stranda for å få stoppet blødningene. Kristine hadde på dette tidspunktet skjønt at noe hadde skjedd, og hun fulgte derfor hakk i helene.

Effektiv sykepleie gjøres etter stopping av blødning,
i noe usterile omgivelser. 

Vi tok en haste-tuk tuk tilbake til Plantations. Der fikk Kristine, min personlige sykepleier, sjekket omfanget av skaden. Jepp, det var et seriøst kutt! Vi diskuterte om det var behov for sting, men kom fram til at det ville være nok med strips, noe jeg heldigvis hadde med i føstehjelpsmappen min. Dermed ble jeg lappet sammen. De påfølgende dagen tok vi det rolig, og jeg holdt ansiktet unna ting som kunne bidra til infeksjon i såret. Det siste jeg ønsket var å forverre skaden utover det som allerede var gjort. Derfor dro vi på utflukt til Unawathuna (der vi traff på den påtrengende Sri Lankinske mannen Kristine skrev om), leste litt, spiste middag i nabolandsbyen, og så dro vi etter hvert også tilbake til Colombo. Dagene hadde gått rasende fort, og det var på tide å komme seg videre.  

Den siste tiden endte vi med å tilbringe i Colombo. Nok en gang opplevde vi en runde med sykdom, og denne gangen var det Kristine som fikk gjennomgå. Derfor var det ikke stort annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp, og eventuelt benyttet oss av de aktivitetene Colombo hadde å tilby. Dette inkluderte litt sightseeing, shopping og café-besøk.

Nyoppbygging av ruiner fra tsunami.
Dette var nabohuset til Plantation
Surf Inn.

Sri Lanka var for oss et sted fult av farger, strender og smil. Det var ikke før den andre dagen i Midigama at vi begynte å legge merke til alle gravsteinene som var langs veien, og restene av gamle hus som stod mellom de nye husene.  I 2006 var Sri Lanka for andre gang på kort tid rammet av en tsunami. I respekt for de omkomne fikk familiene en gravplass til sine kjære, hvorav flesteparten har valgt å ha gravstøttene i nærheten av havet. På denne måten våker de over kysten og passer på familiene sine.

Det er også en viss spenning mellom de to folkegruppene som bor her. I 22 år har det vært borgerkrig her nede. Den sluttet i 2010, uten at noen egentlig fikk det som de ville. Folket går derfor og venter på en ny krig. Det er lite penger til innbyggerne, og prisen for å bo her nede øker. Da tsunamien traff Sri Lanka ble det gitt masse penger i støtte fra andre land slik at de skulle bygge seg opp igjen. Mesteparten av disse pengene er i følge innbyggerne selv, gått i lomma til regjeringen. Landet er generelt korrupt, og man må visstnok bare være det for at man skal overleve her nede. Folket har et lite håp at korrupsjonen skal ta slutt om de riktige menneskene kommer i regjering ved neste valg.

Tross korrupsjon er det fantastisk hvordan de har klart å bygge opp igjen et helt land på så kort tid. Det er først i de siste årene at Sri Lanka har blitt et mer attraktivt reisemål, og om de får til å løse konfliktene her nede vil de forhåpentligvis tjene godt på turisme. Det er ingen tvil om at surfere har lagt sin elsk på dette landet, så forhåpentligvis vil andre naturglade strand- og sand-nytere gjøre det samme.

- Åse

Verdens heligste lille 1 åring! Denne jenta var pro på å få seg venenr!

Åse har fått sove på flyplassen og er derfor lys våken på flyet.
Dette går utover Kristine......

På togtur til Midigama

Vår kamerat på togturen

Plantation Surf Inn

Stranden ved gjestehuset

Ved Plantation Surf Break

Denne vannet holder en temp på 25-26 grader.

Åse ser på solnedgangen og surferne

Surf i solnedgang

Det var fiskebåter bort over hele stranden i Weligama

Kameragøy

Lunsj med Mandy og Gavin (Sør Afrika)

Jentene er klare for noen timer med surf! 

Superdad spotted på stranden i Mirissa: Barnet foran, flaska på hofta, speedoen påklistra
og sveisen på plass!

Night out with the gang!

Forbedring på brunfargen

Åse fant en slakkline på en café i Midigama. Gavin fikk et solid kurs i hvordan å balansere,
og gikk alene etter 15 min! 

Ekstrasending!

Å reise slik vi gjør har så langt vært veldig bra! Jeg er høy på morsomme opplevelser, nye venner, sol og aloe vera. Jeg vil i dette blogginnlegget sette litt lys på baksiden av medaljen ved det å reise slik. Vi har selvfølgelig også hatt opplevelser jeg skulle ønske vi hadde sluppet. Det har skjedd meg to ganger, og senest for noen dager siden. Først i Kambodsja, og nå i Sri Lanka. Den første gangen ønsket jeg rett og slett ikke å dele det på bloggen fordi jeg følte det gav et utrolig urettferdig bilde av Kambodsja, noe jeg også føler denne gangen for Sri Lanka sin del. Derfor blir dette et innlegg for seg selv, og jeg håper ikke det skremmer noen fra å reise til disse landene. Det ville vært utrolig synd, for er det noe som er sikkert så er det at hit skal i alle fall jeg tilbake! Jeg vil bare gi dere noen nyanser slik at dere kan få se at ikke alt er bare fantastisk hele tiden.

I Kambodsja, da den første hendelsen skjedde var jeg alene. Denne gangen var heldigvis Åse der også, og jeg ble kjent med en side av Åse jeg ikke hadde sett før. Dette er hva som skjedde:

Vi bestemte oss for å dra på dagstur til The Jungle Beach i Unawatuna. Da vi kom frem så vi at denne stranden var ganske pakket med turister, og bestemte oss derfor for å gå til stranden som lå 300m ved siden av. Jeg stoppet på stien for å ta et bilde av jungelen og så ikke mannen i Speedo som var på vei bort for å spørre om han også kunne få være med på bilde. På dette tidspunktet var vi en smule lei av alle som ønsket å bli tatt bilde av sammen med oss, kun for statusens skyld. Derfor satte vi streken ved menn kun iført truse. Han fikk dermed et nei. Åse som gikk litt i forveien fikk ikke dette med seg og visste derfor ikke at denne mannen nå begynte å følge etter meg, med hissende lyder og ord som ikke trenger å gjentas. Da to armer plutselig klappet seg rundt skuldrene mine og hendene befant seg steder de ikke hadde lov til å være, kom fighter instinktet virkelig frem. Etterfulgt av et forsøk på et skikkelig kyss fra hans side startet vi en brytekamp. Jeg ropte på Åse. Alltid greit å være to, og oddsene øker jo når reisekameraten tidligere drev med boksing.

Noen boksekamp ble det ikke behov for, for utrykket på frøken Haukvik da hun skjønte hva som foregikk, fikk både mannen og meg til å stoppe brytekampen et lite sekund og glo sjokkert i Åses retning. Det er ikke ukjent at Åse er en bestemt jente, men da hun gav en svært så klar beskjed om at fyren skulle stoppe slapp han faktisk. Jeg så mitt snitt til å snike meg unna og Åse kom hakk i hel. Til tross for at han grep etter henne fulgte han ikke etter oss.

Dette var ikke noen kul opplevelse, særlig da jeg mener jeg ikke gjorde noe for å fortjene dette, hverken oppførselsmessig eller klesmessig. Jeg hadde på meg en stor sort tunika, et par harems-bukser og håret i en dott. Jeg hadde ikke sett denne mannen før, og heller ikke gitt ham noe tegn til at jeg ville bli kjent.

Det samme skjedde da jeg syklet rundt Angkor Wat i Kambodsja, men den gangen var jeg alene og jeg satt nede for å spise lunsj. En khmer mann satt seg ned ved siden av meg og begynte å studere kartet jeg hadde i hånden, noe jeg selvfølgelig lot ham gjøre da dette virket harmløst. Det var da han begynte å ta hånden min og stryke meg oppover armene, tydelig fascinert over hvor bleik jeg var. Varsellampene begynte å gå. Jeg begynte raskt å samle sakene mine, og skulle til å reise meg, da han rev i buksa mi og prøvde å ta meg på lårene. Jeg var halvveis oppreist på dette tidspunktet så han gav opp dette ganske fort. Han bestemte seg derfor heller for å gå all-in og kysse dette rare hvite vesenet som satt foran ham. Jeg lærte da hvor sterk jeg kan bli når jeg blir redd. En god porsjon selvforsvar ble samlet i et kraftig slag og jeg så mitt snitt til å løpe mot sykkelen min da dette slaget viste seg å gjøre nytten. Dermed kom jeg meg unna.

Poenget med å fortelle om disse to hendelsene er for å fortelle dere at det ikke bare er fryd og gammen å reise. Dette er ikke bare en evig lang ferie med en haug av oppturer. Vi har måttet passe på oss selv, tatt dyrere omveier for å være trygge, og sagt nei takk til hyggelige mennesker som tilbyr oss lette løsninger. Likevel har 90% av tiden kun vært hyggelige opplevelser. Folk er generelt veldig allrighte til tross for mye stirring. Å komme seg fra A til B har hittil ikke vært noe problem. Vi sitter sjeldent alene med mindre vi ønsker det, da folk gjerne slår av en prat. Jeg er generelt takknemlig for den hjelpen og omtanken jeg har fått på tur, og ønsker å poengtere at jeg sålangt føler meg ivaretatt som turist! :) Så ikke bli skremt av dette! Kast dere på første fly ned til en av disse landene, vær så snill! Mannen jeg syklet fra i Angkor Wat så oppriktig forskrekket og forvirret ut da han så meg suse avgårde. Så enten var det noe jeg gjorde som fremprovoserte dette slik at han ikke forstod hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, eller så var han overrasket over at denne jenta faktisk kunne slå. Uansett hvilke av tilfellene det var snakk om så var vi på to forskjellige steder når det kom til forståelse av situasjonen. Slike enkelthendelser kan ikke representere opplevelsen av disse to landene og alle de flotte menneskene som lever her. Slike folk finnes overalt, uansett hvilke land man befinner seg i. Så pakk sekken og kom dere ut i verden! ;) 

- Kristine

Yoga, slaraffenliv og India

Det har allerede gått 2 mnd. Vi har vært på tur i 60 dager, og er snart ferdig med Asia. De tre ukene i India, som virket så langt fremme i tid, er nå over.

Solnedgang

I løpet av min tid i dette landet har jeg utvidet familien min med opptil flere brødre og søstre. Alle her nede er nemlig din bror eller søster. Både frivilling og ufrivillig har jeg nå så mange søsken at, kjære foreldre, til neste års julemiddag må nok skjøten på bordet på. En noe eksentrisk fyr i en butikk i Jaipur fortalte meg at han alltid ville holde sitt hjem åpent for meg, jeg var jo hans søster! Vi hadde da stått å stirret på hverandre i 2 minutter uten å si noe særlig, og mer trengte ikke denne fyren for å føle familiebåndet ;) Den samme mannen spådde meg også i rynkene mine. Jeg skulle få et langt og lykkelig liv, bygge mitt eget hus, en mann med grei økonomi, flere barn og jeg skulle også lyktes med videre studier. Jeg syntes dette hørtes såpass greit ut at jeg ikke valgte å stille denne vise mannen noen flere spørsmål om livet fremover.

India har vist oss noen nydelige solnedganger. Enkelte kvelder har himmelen vært i fyr og flamme, mens andre kvelder har den glitret i gull. Ingen solnedgang har vært lik. India er egentlig utrolig vanskelig å beskrive, men Karin en venn av oss, beskrev det med to gode ord: Stor dose! Og bedre kan det ikke beskrives. India må bare oppleves. Det er ikke mulig å si at vi nå vet hvordan India er, for dette landet er veldig forskjellig avhengig av hvilken stat man er i. Vi har fått en smakebit på to av disse statene: Rajasthan og Goa. I disse to statene har vi fått oppleve en stor dose kultur, og alt i alt har dette vært en god ting. Disse to statene har mye å by på, særlig hvis man er glad i templer, natur, mennesker og farger. Det finnes markeder i alle byer, som selger alt fra frukt og grønt til klær og kjøleskap, og som tar deg fysisk tettere innpå andre mennesker enn man kanskje ønsker å være.

Løshunder som søker skygge på
en brennheit strand

Vi har fått oppleve slummen, hvor vi så de fattigste av de fattige. Slik man bare ser på film men som man egentlig ikke kan forestille seg at er ekte. Mennesker som bor i blikkskur eller på pappesker. Som hele tiden tigger til deg om penger, eller bruker alle triksa i boka for å få deg til å skylde dem noe slik at du må betale dem. Kvinner som går å bærer på gråtende barn og som fortvilt ber deg om 1 NOK slik at de får mat.
Også må man si nei... For gir man til én, så kan man likeså godt gi vekk hele lommeboka. Da kommer alle de andre også. Jeg hadde forberedt meg på at det kom til å bli slik. Men noe jeg ikke hadde tenkt på før vi kom ned hit var alle de funksjonshemmede som tigget. Det er nok noe jeg burde ha regnet med, men det sved ekstra i hjertet da jeg så en mann med lamme ben som dro seg bortover veien, med et skilt rundt halsen der det stod at han ba om penger. Disse menneskene har vanskelig med å få jobb her nede. Middelklassen jobber 6-7 dager i uken, 12 timer i strekk, for i gjennomsnittet 300 NOK i mnd. Er du syk eller møter ikke opp på jobb får du sparken på flekken, og det er ikke få som står i kø for å få jobben din.

Inderne er virkelig sitt eget folkeslag. Der hvor andre land heller mer mot vestlig kultur og klesstil holder inderne sterkt på sin egen. Og det er vi glad for. Damene her nede er nydelige i sine fargerike sarier og silkeskjerf. Våre jeans og ensfargede topper blir veldig blasse i forhold til deres klesskap. I dette landet pynter man seg alltid. De er virkelig et vakkert folkeslag! Damene har titalls armbånd i matchene farger til sariene sine, øredobber og sko med strass. Deres klesstil og utseende fargelegger de ellers så gråe og nedstøvede omgivelsene. 

Palolem Beach

Jeg prøvde yoga mens jeg var i India. Det er jo så og si obligatorisk når man besøker yogaens land. I riktig stil troppet jeg opp i store bukser, håret i en slapp hestehale og en ensfarget behagelig topp. Vi var kun tre stk denne morgenen, og alle skulle presentere seg. Jeg hadde dradd meg opp forholdsvis tidlig for dette stedet å være, og i halvsøvne fortalte jeg at; Mitt navn var Kristine, og at ja; dette var min første gang i India. At jeg likte dette landet, og at jeg ikke skulle hjem til Norge med det første men regnet med å svinge hjemom om en 4 måneders tid. Etter denne formelle introduksjons runden satte vi i gang med bøy og strekk. Med en ganske så entusiastisk og innlevende instruktør vridde og vrengte jeg på muskler jeg ikke visste jeg hadde. Mens jeg balanserte på skuldra med beina i været, knallrødt tryne og spenn i "kjernemuskulaturen" lurte jeg på om jeg virkelig hadde den samme elsken for denne formen for trening og selvrealisering som de to andre ved siden av meg. Sammen var de et synkront svar på grasiøsitet der de rolig og kontrollert strakk seg ut etter de fiktive trærne som instruktøren ville vi skulle forestille oss. Ved siden av, og alltid to sekunder etter de andre, hadde jeg min egen lille solo-opptreden. Dog så det kanskje ikke så flott ut, men jeg skal ha for innsatsen. Dette er ikke siste gangen jeg prøver yoga!

Goa er muligens et av verdens topp steder å late seg på. Vi tok taxi i 2 timer fra flyplassen, og kom oss frem til Palolem Beach. Dette stedet er postkort. Ikke helt charter, ikke helt fritt for turisme. Det er et fint alternativ om man er lei av charter, men ikke liker ideen om å reise helt uten fast plan. På Palolem beach bor man ikke på hotell, men heller i stråhytter. Det finnes flere hytte komplekser langs med stranden, og i variable prisklasser. En hytte kan koste deg mellom 25-650 NOK natta. Vi bodde veldig allright for 55 NOK per person, på Havana Beach Huts. Hyggelig ansatte, solsenger og god mat. Standarden på hyttene var også ganske bra til prisen å være. Her kan man late seg i en hengekøye og se på at solen går ned fra terrassen.

Havana Beach Huts

Det er også muligheter for å ta noen dagsturer utover stranden eller jungelen, hvor det er fult mulig å finne en liten flekk for deg selv. På stranden strekker palmer seg over den hvite strandlinja, og med en knallblå himmel i bakgrunnen gir det en grei bildemulighet for fotoentusiaster. På den ene siden har man grønt hav, og på den andre siden ligger jungelen. I midten ligger to bleike nordmenn med singlet skille. Dette er per dags dato ikke tilfellet lenger. Vi har fått farge på kroppen og ro i toppen, og er nå klare for neste stopp: Sri Lanka!

India: Jeg tror ikke jeg er helt ferdig med deg...

- Kristine :)

Åse kjøpte seg patriotiske flippflopper

Chicken Tikka Masala med Naan. YUM!

Sand N´ Waves bungalows. Her bodde vi 2 netter for 25 NOK.

Slik bodde vi i 6 dager, på Havana Beach Huts. Var glad for myggnettingen,
og likte oss ganske så bra her!

Solnedgang

Vi fikk besøk av denne kjekkasen hver kveld. Tok dette som et tegn,
og venter derfor fortsatt på at han skal bli til en prins.

Nærbilde av Mr.Right

Beach huts i alle mulige farger over hele stranda.

Så blei det jul allikevel!

Tar seg tiden til en liten eyebrow fix

Sol og sommer-feeling

Palolem Beach

På utflukt til et ødere sted!

Fant det!

Endeløst med hav, og skikkelig skjærgårdsfølelse. Obligatorisk nynning av Postgirobygget.

Kræsja her i noen timer

På vei tilbake til stranden

Den vakkreste solnedgangen denne uka

Fornøyd dame! Muligheter for krabbefiske!

Sneglehus

Vi mangler penger og tar den 6km lange gåturen til minibanken i 33 varmegrader. Her i Palolem er første
gangen vi har kunnet gå i kortere shorts, og vi har store forhåpninger om litt brunfarge på beina.