Nepal, runde 2: Teahouse-trekking

Det første som er viktig å få understreket når man skal prøve å videreformidle et oppriktig bilde av hvordan det føles å se Himalaya-fjellene med egne øyne, er at disse fjellene er ENORME (til tross for hva et beskjedent bilde kan klare å gjengi). Norske fjell er i virkeligheten knøttsmå, selv om de kanskje ikke virker sånn når man er i nærheten. Dette vet jeg nå. Jeg tilbragte fem dager i den Nepalesiske "fjellheimen," omringet av snøkledde topper på mellom 6000 og 8000 meter. Jeg kan nå med hånden på hjertet si, at for meg, vil den norske fjellopplevelsen aldri bli den samme igjen.

 Dette er Dipak, som tok så godt vare på meg.

Hver av de fem dagene bestod først av noen timers vandring, med varierende grad av lengde og vanskelighet, og så av å tilbringe kveldene i sosialt lag med andre trekkere på såkalte "teahouses." Jeg ble en dreven tedrikker, for å si det sånn. Det var heller ikke særlig vanskelig, da teen var særdeles god. Og enda lettere ble det også av at jeg hadde full oppvartning fra guiden min, siden Kristine dessverre måtte snu underveis. Jeg har aldri før følt meg så bortskjemt. Uten å overdrive foregikk det slik at jeg, så fort vi kom inn i teahouse'n, ble tilbudt en stol, mens min fantastiske guide Dipak hentet en meny som jeg kunne bestille fra. Slik var det ved hvert eneste stopp: Jeg satte meg ned, mens Dikap gikk rundt og ordnet opp slik at jeg gjorde minst mulig. Dagene gikk i bunn og grunn med til vandring og tedrikking. I tillegg kan jeg heller ikke legge skjul på at det også ble et ganske stort behov for søvn underveis. Å vandre i 3000 meters høyde er ingen søndagstur i parken.

Den første dagen var relativt enkel, med kun tre timers vandring inn til Tikhedhunga (1540 moh.). Det største hinderet å takle denne dagen, ble den følelsesmessige kneika over at Kristine var dårlig og så seg nødt til å snu. Dette la definitivt en liten demper på gleden jeg følte over å begi meg ut på dette eventyret. Men er det én ting som var bombesikkert, og som Kristine uttrykket helt klart, så var det at spørsmålet om hvorvidt jeg skulle snu med henne, ikke var noe alternativ. Jeg skulle på teahouse-trekking, sånn var det med den saken!

Framme ved porten til Ghorepani var jeg utrolig glad!

De andre dagene bestod av mange oppturer og nedturer, bokstavelig talt. Terrenget var mer kupert enn jeg hadde trodd. Blant annet startet den andre dagen med 4000 trappetrinn, det vil si halvannen times vandring i kontinuerlig oppoverbakke. Etter dette var det oppoverbakke ca. 70% av tiden. Da vi kom fram til Ghorepani (2750 moh.) lurte jeg nesten på om jeg ville bli i stand til å gjennomføre dette. En ting som hvert fall var helt sikkert, var at denne aktiviteten ikke var for mennesker med kvalme- eller febertrøbbel (slik som Kristine hadde). Jeg tenkte etter denne dagen at jeg gledet meg til det skulle gå nedover igjen. Da ville i det minste tyngdekraften være til hjelp.

Den fjerde dagen, mot Jhinudanda (1610 moh.), kom nedoverbakkene for fullt. Min glede over tyngdekraftassistansen gikk ganske fort over, da bremsing viste seg å være like ille, om ikke verre, for musklene i beina. Og ikke tillot jeg meg å klage heller, da jeg i lunsjpausen denne dagen møtte en 70 år gammel australier som var på vei tilbake etter å ha trekket til Annapurna Base Camp (4130 moh.). Nei, her var det bare å holde munnen lukket og være glad for at man ikke følte seg enda verre enn hva faktum var.

Dette var en god følelse...

De aller største høydepunktene (både bokstavelig og figurativt) må jeg nok tildømme tredje trekkingdag, mellom Ghorepani (2750 moh.) og Tadapani (2590 moh.). Dette var dagen for soloppgang over Annapurna-fjellene. Da stod vi opp litt over kl. 05:00, tok på oss alt vi hadde av varme klær, og gikk den 45 minutter lange turen opp til Poon Hill (3210 moh.). For å si det kort, og så klart jeg kan: Den 15. desember 2013 så jeg solen stå opp. Jeg så den stå opp og sakte men sikkert lyse opp fjellene i Himalaya. Jeg stod rett ved noen av verdens høyeste fjell på en krystallklar dag, og så hvordan de i lyset av morgensolen glødet i fargespekteret mellom rødt og rosa, via gult, til skarpt hvitt i dagslyset. På grunn av synet jeg så og på grunn av følelsene jeg hadde der og da, var det å se dette noe annet, noe annet enn hva jeg noen gang før har opplevd!

Tredje dag bestod ikke bare av en fantastisk opplevelse på toppen av Poon Hill. Den innebar også opplevelsen av å komme nærmere innpå fjellene. Det var da jeg begynte å innse til det fulle hvor gigantiske og mektige de er. Jeg har innsett nå, enda mer enn før, at fjell er noe som virkelig fascinerer meg. Det var ikke sjeldent at jeg ba om en pause på stien, bare for at jeg kunne få stå og studere fjellene litt nærmere. Det er alltid nye detaljer å oppdage. Vi pratet ganske mye om dette, Dipak og jeg, om hvordan det er å vandre i fjellene, å oppleve dem, og å bli utfordret av dem. Det var flott! Vi fikk for så vidt pratet om ganske mange andre ting også, da det mye av tiden bare var oss to i selskap med hverandre.

Siste dagen gikk vi på fin sti i ganske flatt terreng. På veien tilbake til sivilisasjonen fikk jeg derfor god mulighet til å reflektere over hva jeg fikk oppleve disse dagene. Dersom muligheten skulle by seg, vil jeg anbefale trekking i Himalaya til alle og enhver. Noe som virkelig satte seg fast i meg, var ny inspirasjon og motivasjon til å bestige norske fjell, å vandre mer i min egen bakhage. Nå kan Himalaya og de norske fjellene etter mitt syn ikke sammenlignes. Sett i forhold til hverandre, er våre fjelltopper tilgjengelige, man trenger ikke å tenke på høydesyke, våre hytter er ikke uten isolasjon og varmeovner (en meget dårlig kombinasjon når man befinner seg 2000 meter over havnivå, og som jeg fikk litt for mye erfaring med), og vi har alltid drikkevann i nærheten. Å gå på tur i Norge er lett, og jeg vil fra nå av aldri kunne finne noen god unnskyldning for å utsette den neste fjellturen. Ikke har jeg ønske om det heller. Å gå blant noen av verdens høyeste topper, i 3000 meters høyde, var ikke bare en bragd og en lærerik erfaring som ga meg ny innsikt i meg selv som person og mitt forhold til friluftlivet. Det var en opplevelse, med en slik verdi i seg selv, at jeg aldri ville vært den foruten. Nå gleder jeg meg allerede til neste tur!

- Åse

Her er noen utsnitt av det jeg så underveis:

Av alle landsbyene vi passerte, var det mange som så slik ut. De var med andre ord ganske små. 

Dette var oppholdsrommet til teahouse'n i Tikhedhunga. Aldri før har jeg savnet varmeovn så masse. 

Dette er over 2000 moh. I Nepal vokser tydeligvis vegetasjonen høyere enn i Norge.

Dipak og jeg på toppen, tidlig om morgenen den 15. desember 2013. 

Soloppgangen fra Poon Hill...

... ikke et dårlig sted å se den fra. Her ser man flere av de ulike Annapurna-toppene.

Dette var et av de stedene jeg måtte stoppe, bare for å se på fjellene (og for å få en pustepause).

Vi gikk innimellom i skogen, men fjellene var aldri ute av syne. Det er litt vanskelig for dem å gjemme seg.

Torget i Tadapani, og for så vidt hele Tadapani i seg selv. Landsbyene var som sagt ikke så store. 

Etter en fantastisk soloppgang fra Poon Hill, fikk jeg også denne dagen se en fantastisk solnedgang fra Tadapani. 

Jeg benyttet også sjansen til å se nok en soloppgang i Himalaya. Jeg er jo tross alt ikke der hver dag. 

Dette synet er grunnen til at det er verdt å stå opp kl. 06:30 om morgenen, selv om det egentlig ikke er nødvendig.

Denne Cola'n smakte utsøkt, og stedet vi spiste lunsj denne dagen var ikke så ille det heller. 

Machapuchre aka. Fishtail Mountain (6993/6997 moh.), og med ubesteget summit. 

Teahouse'n i Jhinudanda, der vi tilbragte siste natten på trekkingturen.

Resten av Jhinudanda. Som det kanskje nå har kommet fram, så ser man de Nepalesiske bønneflaggene overalt.

Vi møtte flere dyreflokker på veien. Den siste dagen takket vi farvel med fjellene, og med denne store flokken av geiter.