Himalaya in 50 min.

Starten av turen

Backpacking handler ikke bare om oppturer. Av og til blir det også noen nedturer og dette ble min. Jeg hadde skyhøye forventinger til Himalaya. Åse og jeg kom frem til Pokhara på ettermiddagen den 13.des. Jeg hadde gått til innkjøp av en ny dunjakke, sovepose og dagstursekk og var klar for å starte klatringen dagen etter. Vi la ut på leiting etter en ok restaurant som kunne servere oss noe vestlig slik at vi ikke skulle få noen uventede overraskelser dagen etterpå. Her lærte jeg en lekse! For det er ikke alltid at restaurantene som anmeldes av Tripadvisor er de beste. Jeg bestilte meg en club sandwich: droppet salaten, sjekket at kjøttet var gjennomstekt og det samme med brødet. Ingen funky smak, ingen rar farge

Ved første checkpoint. Ikke helt hundre!

Resultatet av denne kvelden som dere kanskje allerede har skjønt, ble en lang natt. Jeg ble skikkelig dårlig og kastet opp i flere timer. Morgenen etter var jeg rasende! Jeg bestemte meg for å trøkke i meg et par skiver loff og bli med til første base, i håp om at det kom til å bli bedre i løpet av dagen. Jeg skulle i allefall prøve, isteden for å bli igjen på hotellrommet og drukne i selvmedlidenhet.

Veien opp til startpunktet tok 1,5 t med taxi og bestod av eks antall svinger og hull. Kort sagt, jeg ble dårligere enn før vi hadde begynt. Med en god porsjon motivasjon i form av en svært så kjekk guide, og en meget positiv Åse Haukvik starta vi turen oppover. Jeg kom meg 1 time opp i skogen før jeg kjente at jeg bare ble dårligere og dårligere og at feberen steg. Det begynte å gå opp for meg at jeg rett og slett ikke kom til å klare å gå oppover i timesvis. Den neste dagen kom til å bli dobbelt så tøff, med 4000 trappetrinn og oppoverbakke i 6 timer. Jeg måtte i såfall satse alt på at jeg ble frisk over natta. Nederlaget ble stort da jeg tilslutt forstod at jeg rett og slett måtte snu og gå ned igjen. Jeg var mega skuffa, og hadde dårlig samvittighet for at Åse måtte gå videre alene (alene som i sammen med guiden). Det var heldigvis no hard feelings fra hennes side. Guiden lovet å ringe meg hver kveld de hadde dekning, da han var minst like skuffet som meg over at dette ikke gikk. Han hadde store planer om å oppfylle våre drømmer om Nepal, og følte tydeligvis at han failet. På veien ned forsikret han meg om at han hadde med seg kameraet sitt, og at han skulle ta bilder som de skulle vise meg nå de kom tilbake.

Så nå har jeg 5 dager i Pokhara, hvorav 3 av dem har gått til hotellrommet og småpusling i gatene her. Det ble ikke Himalaya og Poon Hill på meg denne gangen, men det gir meg bare en grunn til å kunne dra tilbake hit :) Åse kommer tilbake til tirsdag med full rapport, og den skal dere selvfølgelig få lese om senere. Jeg har allerede snakket med dem på telefonen og Åse er en skikkelig tøffing! Jeg skal finne på noe lurt de neste 2 dagene. Himalaya SKAL sees ordentlig, jeg må bare bestemme meg for hvordan! ;)

- Kristine