Tusen hjertelig takk!

Det var siste dag, og det føltes ganske surrealistisk at eventyret sluttet der. Vi hadde reist i 6 mnd, 183 dager og 26 uker! Før vi planla denne turen kjente jeg skikkelig på reiselysten og trangen til å oppleve nye ting igjen. Le masse, ha litt nerver, miste kontrollen og mestringsfølelsen av å takle situasjoner det aldri hadde falt meg inn at jeg skulle møte på. Jeg lengtet etter å kjenne på nyansene. Og det har jeg virkelig gjort. Jeg er så fornøyd! I begynnelsen føltes mengder land og nye opplevelser nesten uoverkommelig, men én etter én har de surfet forbi og jeg har vendt meg til dem. Tatt hver dag for seg. Vi har bevisst fokusert på å ikke venne oss altfor mye til å være nye på en plass, men å nyte opplevelser og behandle dem individuelt. Ikke som en stor pakke. Jeg er glad for at vi har gått inn for å bli kjent med folk, trigget interessen for nye ting og at vi nå sitter igjen med historier, venner og nye reisemål med ny mening.

Åse og jeg har vært et bra team. Det har vært fint å reise med noen som er rolig og lite dramatisk. Vi har vært sterke på hver vår ting og det har fungert bra for fellesen. Hver dag har ikke vært bare solskinn og idyll, men 95% av tiden har vi hatt det langt over middels bra i hverandres selskap. Vi har vunnet på samtaler vi har hatt før vi dro, der vi fortalte hverandre hvilke ting som irriterte oss mest, og forberedte hverandre på hvordan vi ble om vi ble slitne og tomme. Til å kun kjenne hverandre på overflate nivå får vi nå, etter å ha bodd oppå hverandre i 6 mnd, full pott på quizen om den andres liv.

Hverdagen har kommet raskt tilbake. Jeg var redd for at jeg skulle bli rastløs og frustrert, men ingen av disse følelsene har vært der. Jeg har gledet meg masse over å se venner og familie igjen, og samtidig kost meg med å se på bilder og mimre over en fantastisk tur.

Vi var såpass innstilt på at dette var for 6 mnd. Da 6 mnd var over begynte vi å innstille hodet på hverdagslivet igjen. Dette blir nok ikke siste gangen vi reiser. Reiselysten er fortsatt intakt og vi gleder oss til å planlegge nye reisemål. Men for nå skal vi kose oss med Norge, nye steder, nye planer og alle de tingene dette landet har å by på.

Fra å ha startet en reiseblogg for nære venner og familie har vi gledet oss utrolig mye over å se at den lille bloggen vår har blitt besøkt over 8500 ganger! Tusen hjertelig takk til alle dere som har fulgt med. Det har vært utrolig gøy å skrive når vi visste at dere var interessert i å se bilder og høre historiene. Vi har kost oss med kommentarer, sidetreff og tanken på at dere kikket innom. Selv om det var mye stille den siste 1,5 mnd grunnet liten datatilgang, prøvde vi å skrive så fort vi fikk tilgang på pc. Å vite at dere leste gjorde avstanden mellom oss og hjemme mye kortere.

Åse og jeg håper vi har inspirert noen av dere til også å ta turen til noen av landene vi besøkte. Vi fikk en kommentar om at det stod ”hit vil vi gjerne tilbake” på mange av postene om de forskjellige landene. Og det er fordi vi absolutt vil det. Vi har ikke prøvd å male et falskt bilde av hvordan vi har hatt det på tur og hvordan landene har vært. Det dere har lest er 100% vår realitet. J

Igjen, tusen takk fra oss begge to! Om dere har vært innom for å se på bilder eller fått med dere hele pakka. Tusen hjertelig takk. Vi gleder oss til å høre om deres turer også. Hvor gøy hadde det ikke vært om vi hadde vært på samme steder!?

God klem fra Kristine og Åse <3

Et kongerike for en lama

En 12 times busstur tok oss fra Copacabana i Bolivia til Cusco i Peru. Da vi boardet bussen var vi mer enn fornøyde! Vi var de heldige vinnerne av seter ved utgangen, noe som betydde at vi faktisk fikk strekke ut bena! Dette skulle bli en meget behagelig natt. Busstur på natten var jo null stress når vi fikkk breie oss ut som to seler på land. Etter en times kjøring frem til grensen og en problemfri overgang, gikk vi ombord i bussen igjen. Lukten som da slo oss gav oss bange anelser om at vi kanskje ikke hadde trukket det lengste strået allikevel. For hva var plassert ved utgangen på bussen? Jo nemelig doen, og doen lakk og ventilasjonen funket ikke. Skiltet med at kun tissing var lovlig på denne doen hadde tydelig gått sistemann hus forbi, og et par spysyke jenter ble toppen av kaka for denne samlingen av dufter som nå oste mot oss, og som nå skulle innhaleres de neste 10 timene.

Cusco downtown

Ankomst i Cusco var med andre ord en befrielse. Etter noe leting etter et hostel å bo på havnet vi på Milhouse Hostel, ganske midt i byen. Perfekt beliggenhet, perfekt pris og perfekt sted å slappe av de neste to dagene. Vi utforsket Cusco til fots, og fant mang en koselig cafe og små butikker som fikk tiden her til å gå altfor fort. Hostellet hadde også en kinosal, så vi fraskrev oss all form for sosiale plikter og inntok horisontalen på sofaen disse kveldene. Cusco ble et sted vi virkelig fikk slappet av. Det er en herlig by og bare vandre rundt i. Med plenty av aktiviteter for sporty mennesker, men også store muligheter for hygge for de som ikke var i Cusco for å forbrenne kalorier. Her kan man lære seg å lage sjokolade, man kan dra på cafe hopping, ligge i parken, besøke x-antall makreder og kirker, og spise seg tjukk på Jacks all-day-breakfast. Man kan klatre opp til Jesus statuen, se inca ruiner, hestridning, white water rafing, og også elvepadling. Ingen vits for videre salg av denne byen: Bare dra! Dog litt turistifisert, men også et must om du skulle ta deg turen til Peru.

Ingen effekt, lover! Lyset var magisk!

Videre gikk reisen fra Cusco til Aguas Calientes, for å oppleve en av hovedgrunnene til at vi dro tl Peru til å begynne med. Ingen overasskelse at dette selvfølgelig var Machu Picchu. Først tok vi turen innom Sacret Vally, en annen av mange inca ruiner før vi gikk ombord på toget som står på listen som en av verdens mest scenic routes. Om den var verdt de 100 dollarne vi betalte for 1t og 30 min på dette toget er jeg ikke helt sikker på. Vi var nok noe uheldig med togtidene, da det ble mørkt allerede halvveis. Det vi så var allikevel flott, og en klar bonus på de som ventet dagen etter. Klokken 04.30 neste morgen spratt vi opp av sengen som to barn på julaften (ikke realiteten, vi hater tidlige morgener...). Vi skulle se Machu Picchu i soloppgang og tok derfor bussen opp klokken 05. Grunnet høyden valgte vi å ikke gå opp da mine astmalunger liker seg dårlig over 2000moh. For de med lenger tid i Peru anbefales også The Inca trail (4D3N) av fler av de vi møtte. Det hadde vi ikke tid til, så vi juksa litt og busset opp istede.

Macchu Pichu

Noen soloppgang ble det ikke grunnet mye tåke. Vi lærte også etterpå at det skjeldent er mulig å se soloppgangen her oppe da morgendisen bruker litt tid på å letne. Det ble allikevel verdt få nattetimer, da vi litt etter litt fikk se Machu Picchu avsløre seg selv ettersom tåken forduftet. Til tross for en god del andre turister gav det følelsen av at man oppdaget dette vidunderet av noen byggverk før noen andre gjorde. Stående paffe og imponerte, så vi fjellene som tårnet seg individuelt rundt fjellandsbyen som sukkertopper. Skikkelig grønne og trollske stod de opp av skyene som nå skled avgårde og gav rom for at solstrålene skulle få skinne på ruinene.
Vi fikk en 2 timers guidet tur hvor vi fikk forklart hvem som bodde her, hvordan datidens "ingeniører" hadde tenkt da de bygget Machu Picchu og hvordan stjernetydere og astornauter hadde tenkt og beregnet. Etter denne rundturen ble vi værende igjen i noen timer. Vi tok de obligatoriske bildene, og satt å nøt en utsikt vi mest sannsynlig aldri ville glemme.

For de av dere som også har lekt med tanken om å dra for å se Machu Picchu vil vi anbefale å gjøre dette så snart som mulig. Staten holder nå på å lage nye regler for besøk hit. Byen er orginalt bygget for 7-800 personer, mens det nå daglig er rundt 5000 turister som besøker stedet. Bakken under Machu Picchu faller sammen og ruinene slites ned. Til tross for restaurering hvert år, vil staten nå ikke gjøre det mulig for turister å være der fra åpningstid til stengetid. Kun turer med guide vil være mulig, noe som tilsvarer en samlet tid på 3 timer der oppe. Om dette ikke løser problemet vil det kun selges et visst antall billetter i året slik at antallet mennesker reduseres.

Klare for 22 timer i en super buss!

Etter en fabelaktig tur til Machu Picchu og Cusco var det duket for hovedstaden. De fleste flyr denne strekningen da den tar 22 timer til lands, og er ansett som svært farlig grunnet kapring av bussen underveis. Vi sjekket selskapet nøye og valgte å stole på deres tiltak i forhold til sikkerhet, noe som viste seg å være verdt det. Til dags dato er dette den vakreste bussturen jeg noen gang har hatt. Jeg gav opp å ta bilder av utsikten, og valgte heller å nyte, nyte, nyte. Jeg ble nesten litt emosjonelle der jeg satt og kikket ut av vinduet på majestetiske fjell, solnedgang og åkre. Nå tenker dere kanskje at det er jo slikt vi har i Norge også, men dette var av annen kaliber. Man fikk en skikkelig indianer følelse og en ordentlig takknemelighet for at vi fikk se akkurat dette.

Vi brukte 2 dager i Lima. Koste oss med storby og urbant liv igjen. Vi fikk oss en favoritt sandwich bar hvor vi sippet til kalde jordbær smooties og satt tenna i en saftig avokado sandwich. Kvelden ble brukt til noen turer på strandpromenaden, og ellers til å ta livet med ro. Lima er en stor by, og vi kan nok ikke si at vi provde hardt å finne ut hva denne byen hadde å by på. Det får bli til neste gang ;)

- Krtistine

Sacret Valley

Sacret Valley, og generell utsikt over alt i Peru

På tur i Peru, svir ikke øynene akkurat

Værhardt :P

Peru

Nordmann til fjells

Peru

Sacret Valley

Tåken begynner å letne i Machu Picchu

Machu Picchu

Denne steinen var "designet" til å ligne på fjellet i bakgrunnen. "Moderne" interiør?

Sola kom, og viste oss fjellandsbyen fra sitt beste

Banan sa du?

Fornøyde jenter

Soltempelet

Skal ikke stå på lårmusklene til menneskene som bodde her. Hver skritt var en workout.

Turist....

Machu Picchu

Machu Picchu

Machu Picchu

Vi satt noen timer og nøyt utsikten.

På vei til the inca bridge, temmelig langt ned!

Åse i høyden

Machu Picchu

Typisk hus i fjellandsbyen

Åse fant seg nye venner.

Bussen fra Cusco til Lima.

Bolivia - et land der høyden preger tilværelsen

Bolivia startet med et smell. Vi landet midt på natta, og tok enkelt og greit en taxi til hotellet. Da vi våknet neste morgen kjente jeg en ganske merkbar hodepine. Jeg overså den utover dagen, inntil det ikke var mulig lengre. Svimmelhet og kvalme begynte også og føles på kroppen. Dette ble starten på to dager med høydesyke. Vi hadde kommet fra havnivå, og reist rett opp til 3600 meters høyde, til hovedstaden La Paz. At dette gir bivirkninger på kroppen er ikke et uvanlig fenomen. Vi anså oss dermed som heldige at bare en av oss ble påvirket, og ikke begge to. Jeg ble nemlig helt ubrukelig til annet enn å ligge musestille i senga. Kristine fikk dermed nok en sjanse til å holde sykepleierferdighetene ved like, og det var hun "glad" for.

For den av dere som lurer på hvordan det er å ha høydesyke, så føles det som noe i denne duren: Hjernen kjennes blant annet ut som den kommer til å eksplodere. Dundrende hamreslag presser mot hodeskallen, og er umulig å ignorere. I tillegg er kvalmen konstant, selv om man spyr hver time. Og enda artigere blir det når man ikke lengre har noe å spy opp, så magesyre blir det neste. `Ååå,` som jeg koste meg..! Og bedre blir det ikke da hotellet ikke engang har en lusen bøtte å låne bort, slik at man blir tvunget til å spy i hullete poser da de heller ikke har noen som er uten hull. Til slutt ble det slik at vi vurderte å reise ut av Bolivia igjen. De fysiske plagene var ille, men toppet seg i kombinasjon med den mentale tilstanden. Å ha skikkelig matforgiftning er en ting, slik jeg fikk erfare i India, men noe helt annet er det å ha høydesyke. Dette går også utover psyken, i det man vet at det er klimaet man oppholder seg i, som gjør en syk. Dermed får man i tillegg til alt annet, også følelsen av å være fanget. Dette var ikke en god følelse!

Heldigvis slo avklimatiseringen inn etter hvert, og allmenntilstanden forbedret seg. Vi brukte et par dager ekstra i La Paz, slik at jeg fikk energi igjen og slik at vi fikk sett litt av byen. Etter fire dager her, kunne vi ikke vært klarere for å reise videre. Vi rettet nesa sørover, mot Uyuni og den kjente saltørkenen. Her skulle ting forbedre seg...

I Salar de Uyuni hoppet vi med på en organisert tur, som i tre dager og to netter tok oss med på en fantastisk rundreise i den sørlige delen av Bolivia. Denne turen gjorde opp for den ganske kjipe starten vi hadde hatt, og vel så det. Kort oppsummert så vi saltørkenen, vi smakte på et hotell (ja, du leste riktig - hotellet var laget av salt), vi besøkte en kaktusøy, klatret/buldret på lavastein (jeg gjorde i hvert fall det), vi så de mest utrolige innsjøer, så flamingoer, så masse masse lamaer, vi stod oppi krateret til en semiaktiv vulkan, fikk oppleve snøvær i ørkenen, og vi fikk observere den mest fantastiske måneoppgangen i våre liv, mens vi satt i en varm kilde og ellers kunne se en klar stjernehimmel og melkeveien over oss. Life was good!  Bolivia tok seg opp, med andre ord.

Dette var ett av mange stopp vi hadde på rundreisen i sør.

Før vi forlot Bolivia og bega oss på Peru, bestemte vi oss også for å se Lake Titicaca, verdens høyeste innsjø. Dette angret vi heller ikke på. Fra bussen på veien dit, kunne vi endelig se de snøkledde og mektige Andesfjellene. Åse kunne ikke la være å stirre. Som noen kanskje forstod ut ifra Åses Nepal-innlegg, for de av dere som leste det, er fjell noe som fascinerer denne jenta. Dermed ble bare bussreisa i seg selv verdt turen til innsjøen. Og enda bedre ble landskapet da vi nærmet oss Copacabana (den originale, ikke den i Rio de Janeiro), som også var vår endelige destinasjon for dagen. Her campet vi for natten.

Dette var plassen vi ble sluppet av på. Ikke det verste stedet i verden akkurat.

Neste dag, før vi reiste videre med bussen til Peru, hadde vi en dagsutflukt til den idylliske øya Isla del Sol. Vi satte oss på båten om morgenen, og ante i grunn lite om hva som skulle skje. Billettene hadde vi kjøpt av ei dame som ikke snakket engelsk, og vi snakker som sagt ikke spansk. Dette skulle bli spennende. Etter to ganske kalde timer i båten, ble vi lempet av i en bitte liten landsby på øya. Der visste vi at vi hadde fire timer på å komme oss til en annen landsby, slik at vi kunne bli plukket opp igjen. Men spørsmålet vi måtte stille oss da, var `Hvor skulle vi gå, hvor var veien til dette nye stedet?` Mens vi kikket forvirret rundt oss i lag med de andre som også var i samme båt, kom svaret i form av en eldre mann i grilldress og med en snasen hatt som matchet resten av antrekket. Vi skulle enkelt og greit bare følge ham. Dette var visst en guidet tur. `Det var flaks,` tenkte vi. Mannen suste oppover, mens alle oss andre prøvde iherdig å følge etter. Å halvveis løpe i over 4000 meters høyde, er ingen enkel sak. Mannen skjønte tegnina, og roet heldigvis farten litt etter litt. Likevel ble det ingen vanlig søndagstur i parken, da det var et stykke å gå, og vi hadde en båt å rekke i andre enden av stien

Det er ikke  ofte man ser så blått vann, og realiteten viker ikke mye fra bildet.

Mens vi gikk fikk vi se en del av den vakre øya vi besøkte. Det var virkelig et flott sted, og vi var veldig glad for at vi tok turen til innsjøen. Knallblått vann stod mot de snøkledde Andesfjellenne i bakgrunnen. Det var litt av et syn, med andre ord. Vel framme ved båten som skulle kjøre oss videre, rakk vi å hente oss inn igjen, samtidig som vi fikk nyte den intense solsteika (dette er ikke noe vi er vant med, så vi "benyttet" sjansen og ble litt solbrente samtidig). På veien tilbake mot fastlandet var det egentlig meninga at vi også skulle stoppe innom en annen del av øya. Kristine og jeg hadde fått høre om en buss-streik som var i ferd med å slå inn, og vi hadde derfor booket billetter videre mot Peru samme ettermiddag. Da vi satt på båten begynte vi å bli litt nervøse fordi tiden begynte å renne ut. Vi skjønte at det ikke ville bli mulig å komme oss tilbake i tide dersom vi hadde et stopp til. Heldigvis kom etter hvert båtføreren og spurte oss om vi ville direkte tilbake, eller om vi ville få med oss det andre stoppet også. I ren lettelse for at vi ble tilbudt begge alternativer, nærmest ropte jeg ut at vi ville tilbake til land sporenstraks. Så ble det slik (forresten var ikke vi de eneste som hadde en Peru-buss å rekke, så vi ødela ikke turen for de andre heller ved å ikke følge programmet). Vel tilbake i havn rakk vi akkurat å få kjøpt litt mat, før vi hoppet på bussen til neste land. Bolivia hadde gitt oss en litt hard start, men skuffet definitivt ikke da alt kom til alt. Sett bort ifra noen utfordringer med høyden, var dette et flott land!

- Åse


Et lite stykke Bolivia:

Slik så mange av gatebodene i La Paz ut, stappet med fargerike souvenirer.

Salar de Uyuni

Vi stoppet på en gammel tog-gravplass. Dette var som en lekeplass.

To jenter på tur i dødt tog.

Dette er de to bilene vi kjørte med. Levealderen for en slik var 5 år - tøffe kår med alt saltet.

Folk finner alltid en måte å legge igjen minnesmerker hjemmefra. Dette var en av de mer uskyldige vi har sett.

Mmmm, lunsj..!

Snakk om å føle seg tråkket på...

Noen gode engelske kamerater vi fikk på turen. Hussain til venstre og Luke til høyre.

Kaktusøya, midt i saltørkenen.

Denne turen manglet ikke muligheter for bilder. Her Hussian.

Gjengen på tur.

Kristine på lavastein.

Lunsj ble alltid servert fra bilene.

Det var nok av vulkaner å se på underveis.

En av de mange flotte lagunene vi fikk se.

Endelig fikk vi også se flamingoer på reisa.

The Red Lagune - den vakreste lagunene av de alle, og kanskje det fineste stedet vi har vært på i løpet av hele turen.

Det holdt ikke bare med ett bilde av den røde lagunen.

Å sitte i en varm kilde med 35 grader i vannet var slettes ikke feil...

Vi fikk også kjøre i ørkenen en del.

Luke som speider utover The Green Lagune, og med vulkan i bakgrunnen.

Faktisk var følelsen ganske god, da vi endelig fikk se litt grønn vegetasjon igjen.

Dette var litt av La Paz vi så fra bussen, og slettes ikke et eksklusivt syn fra hvordan resten av byen så ut.

Isla del Sol.

Vi hadde kjempefint vær og fin utsikt hele dagen.

Guiden i full fart framover.

På Isla del Sol var det for det meste jordbruk som gjorde at livet gikk rundt for de lokale.

Typisk landsby på øya.