Så ble det jul allikevel.

Etter en uke i Pokhara og Chitwan kom vi tilbake til Kathmandu. Dette innlegget, som alle de andre, vil kun beskrive noen av de tingene vi fikk gjort på kort tid her.
Kaoset som møtte oss når vi først landet i Nepal virket ikke lenger stressende da vi kom tilbake. Vi kom oss nå lett rundt i smågater og inn på de riktige stedene uten å bli påkjørt eller dyttet til. Vi hadde tydeligvis nå tilpasset oss den nepalesiske kulturen litt mer enn da vi kom hit, og følte nå at vi gled mer inn.

Vill påfugl.

Etter Pokhara brukte vi tre dager i Chitwan Nasjonalpark, sør i Nepal. Her fikk vi en god dose med safari, da dette er et av Asias beste steder for å se på dyreliv. Allerede første dagen tok guiden vår oss med ut i skogen. Vi skulle få se solnedgangen fra en liten sandhylle ved elvebredden, inne i jungelen. Mens vi satt der og ante fred og ingen fare, kom en påfugl trippende forbi på andre siden av elven. Vi må innrømme at vi nesten ble litt starstruck da denne fuglen viste seg, for vi har aldri sett en vill påfugl før. Den koste seg i 5 minutter, før den nervøst trippet ut av syne. Hvorfor skjønte vi to sekunder etterpå, for der kom det en enorm elefant gående ut fra buskaset. Guiden vår Krishna, fortalte oss at disse elefantene var halvt ville og halvt tamme. Det vil si at de blir brukt til turisme og diverse andre oppgaver om morgenen, før de slippes ut i jungelen for å være fri om ettermiddagen. Når klokken slår 18 kommer de gående tilbake til campen. Det er der de ble født, og derfor føler de en tilhørighet til det stedet. Det er tre menn på hver elefant, og dette båndet varer livet ut. Den første er elefantens fører, den andre står for foringen og den tredje står for rengjøringen av elefantboet. Når man først har begynt å trene elefanten fra den var liten, er man bundet til den frem til elefanten eller en selv dør.

Elefantbading

Da Kristine fikk være med på elefantbading en ettermiddag, forstod hun tre ting. For det første om hvor smarte disse dyrene er, for det andre om hvor stor respekt de har for trenerne sine og for det tredje om hvor lite de forstår av størrelsesforhold. De ble geleidet ut i elven, og deretter beordret til å legge seg flatt på siden. Elefanten deisa ned. Der lå den i 30 minutter og løftet bein og ører på kommando, mens treneren skrubba den med en stein. Det var en utrolig fascinerende opplevelse å se på disse enorme dyrene som underkastet seg disse knøttsmå menneskene.

Kristine hadde som en av punktene på sin must do-liste for denne turen, at hun ville ri på en elefant. Dette fikk vi sjansen til tidlig om morgenen, da vi ble plassert på elefantryggen for jungelsafari. Vi skulle finne dyr! Og dyr fant vi! Vi så nesehorn, villsvin, påfugler, rådyr, dådyr, yak og X antall fugler, pluss noen krokodiller (som blant annet var en av årsakene til at vi unnlot å bade i elven). Rådyrene var nok det det var flest av, noe som ikke var fullt så spennende for to nordmenn som til stadighet har rådyr hjemme i hagen. I medfølelse for guiden som leverte nyheten om nok et synlig rådyr, gispet vi høylytt og gliste som om dette var det sjeldneste vi noen gang hadde sett. Entusiasmen avtok litt etter det tiende rådyret...

Beauty on the beach

Det ble en positiv overraskelse da vi oppdaget at elefantene ble styrt med bena og kommandoer, og ikke med pisk. Kristine hadde blandede følelser for denne formen for dyremishandling, og ble derfor glad når vi oppdaget at det ikke var så ille likevel. Vi fikk muligheten til å være litt sammen med elefantene på formiddagen. Dette var stort for Kristine, som hadde en drøm om å "bare henge med" en elefant. Liten "fun" fact: Noe av dopapiret her nede er laget av tørket og prosessert elefantbæsj!

Etter tre dager i Chitwan var det duket for avreise med destinasjon Kathmandu. Her skulle vi feire jul. Vi hadde booket en turistbuss og fikk tildelt setene nest bakerst. Det fikk også en videregående klasse med rundt 10 gutter i alderen 19-20 år. Vårt lyse hår og vår hvite hud skapte stor oppmerksomhet, og det ble ikke mangel på underholdning i løpet av disse 4 timene. Vi ble tilbudt nepalesisk snacks i varierte former og konsistenser, hvor solsikkekjerner ble en favoritt. Hvordan å spise disse frøene hadde Kristine tydeligvis misforstått, for hun puttet 5-6 solsikkefrø inn i munnen samtidig og begynte å tygge. Poenget var visstnok å skrelle kjernene før man spiste innmaten. Rødmen vokste da hun plutselig stod med skall i tennene, og så på at alle andre grasiøst skrelte frøene og la dem på gulvet. Det var ingen sted å spytte ut de ferdigtygde skallene, så her var det bare å svelge. Av denne erfaringen lærte hun å avvente situasjonen til hun ser hvordan de som KAN spise, gjør det. Åse på sin side, ikke bare visste at frøene skulle skrelles og videre så dilemmaet om hvor frørestene skulle kastes (siden man ikke etter norsk oppdragelse slipper matrester på gulvet), men har også vokst opp med en fugleinteressert mor og morfar, der solsikkefrø har blitt brukt som mat til fugler, og ikke til mennesker. Derfor takket hun pent nei til tilbudet.

Bussturen fikk nok en høydare da gutta bestemte seg for å dra i gang med allsang til "ære" for oss. Dette ble i bytte mot en ganske forkjøla tostemt versjon av "Alle fugler" og "Ja, vi elsker." Så der satt vi, på en buss med en haug av ukjente, og skrek ut den norske nasjonalsangen så godt vi kunne. Det må også legges til at det ikke var helt uten en viss nasjonalistisk følelse og stolthet. I bytte fikk vi halve bussens versjon av den nepalesiske nasjonalsangen, og en sang om vakre jenter. Vi følte oss selvfølgelig veldig spesielle. Stemningen var god!

Me so happy, yummy in my tummy!

Søndag 22. desember ble vi plukket opp på gjestehuset vårt av Kanchan. Han er en meget hyggelig nepaleser, som i de siste 9 årene har bodd i Norge og jobbet som ingeniør innenfor sikkerhet i oljebransjen. Nå var han hjemme på "juleferie," og lot oss samtidig få bo i hjemmet sitt frem til vi skulle dra fra Nepal. Familien Rai gjorde julen veldig fin for oss. Vi hadde null forhåpninger om at disse dagene skulle føles som jul, eller at julestemningen skulle komme listende, i og med at vi var i et hinduistisk land. Men ettersom Kanchan og Sanjiwani (kona) bodde i Norge, hadde de tatt med litt av julen til oss i form av en pakke med brunost og Aftenposten. Vi fikk ei skive og et glass melk til kveldsmat, mens vi oppdaterte oss på norske nyheter og følte oss riktig som hjemme. Vi er begge enige om at det er de små gledene som gir størst utbytte. Å spise brunost, å lese norsk avis, og bare det å være i noens hjem, ga en inderlig glede. Det ble litt jul allikevel.

-

Lillejulaften tok familien oss med til en landsby på utsiden av Kathmandu hvor vi fikk se noen av de eldste bygningene i området. Vi tok også turen til den største stupaen (tempelet) i byen og gikk, i tradisjons tro, i sirkel rundt denne under bønnestunden.

Rast på julaften. På tur i norsk stil.

På selve julaften våknet vi om morgenen til en mail hjemmefra som gav oss begge en liten klump i halsen. Akkurat på denne dagen kom hjemlengselen litt mer enn den hadde gjort før. Vi startet derfor dagen med å lese en morgenandakt som Kristine hadde fått i sin siste luke av julekalenderen. Familien overrasket oss med pannekaker til frokost. Planen for dagen var å gå til et kloster oppe i fjellene som gav oss utsikt over Kathmandu. På veien skulle vi stoppe innom "The Monkey Temple," hvor navnet er beskrivende nok i seg selv. Her var det aper overalt. Selv om dette templet også hadde utsikt over Kathmandu, var nok den beste opplevelsen av utsikt fra klosteret som lå høyere oppe. Her var vi nesten alene. Vi satt og rastet i fjellet, det var julaften, og vi koste oss i sola med pannekakelunsj, kun iført t-skjorte etter varmen å bedømme. Utsikten var nydelig og turen var fin. Vi kikket på ørnene som fløy i samme høyde som oss, så forurensningen ligge i et tykt lag over Kathmandu og skapte skygger av husene som lå tett i tett. Vi fikk ikke besøkt noen kirke denne dagen, men vi fikk i det minste tatt turen innom noen buddhistiske templer. Så ble det litt religiøs input allikevel, selv om det kanskje ikke var helt i tråd med den kristne tradisjonen.

Som avslutning på dagens julaften-aktiviteter, tok Kanchan oss med til et sykehus i nærheten, slik at Kristine kunne få se forskjellene på Norge og Nepal. Dette var et forholdsvis nytt sykehus, og forskjells delen ble en liten bomtur da dette sykehuset minnet mest om et 5-stjerners hotell! Det var ikke et typisk nepalesisk sykehus, fant vi fort ut. Vi fikk en guidet tur gjennom sykehuset. Kristine ytret ønske om å se akuttmottaket, generell kirurgisk avdeling og barneavdelingen. (Noen plastkirurgisk avdeling hadde de ikke der.) Hun ville ha sett seg fornøyd med å ha sett disse tre etasjene, men damen som viste oss rundt hadde andre planer. Hun skulle vise oss hver krok av det 10 etasjes store sykehuset hun var så stolt av å jobbe på. Og for hver avdeling vi kom på, ble Kristine skjøvet inn med innledningen "Dette er en norsk sykepleier som skal se på forskjellene på sykehusene her og i Norge. Kristine, nå kan du stille spørsmålene dine." Fakta var jo at Kristine ikke hadde forberedt noen spørsmål i det hele tatt, da dette var en tur tatt på sparket. Hun kunne selvfølgelig heller ikke stille glupe spørsmål på hver eneste avdeling, da ingen av de avdelingene vi dro til var avdelinger hun hadde årevis av erfaring med. Hun rodde seg derfor igjennom hele seansen med spørsmål om arbeidstider, utstyr og pasientgrupper, før hun gikk kappgang ut av avdelingen. De skal ha for innsatsen på sykehuset der. Det var ingenting som forble usett. Dette sykehuset var av høyere standard enn det vi har hjemme. Toppen av kaka på denne omvisningen, var da omvisningsdamen og to leger kikket på nyutdannede Kristine og spurte hvilke konkrete tiltak hun mente de burde gjøre for å gjøre sykehuset deres bedre. Helt tatt på senga, og stående ved siden av utstyr som så ut som om det var laget i neste år, fikk Kristine stammet frem at hun syntes det manglet alarmer. Da de spurte hva hun mente med det, ble gestikuleringen rundt callingsystemer og alarmer på rommene svært så kreative. Det er ikke bare bare å skulle forklare om sykehusets callingsystem på et annet språk, til folk som også har engelsk som andrespråk. De virket allikevel fornøyde med svaret, og førte oss så ned til resepsjonen igjen. Der fikk vi spørsmål om vi ikke kunne tenke oss å bli kjørt hjem i ambulansen deres. Vi valgte å takke pent nei til dette da vi allerede hadde uroet familien Rai mer enn nødvendig, ved å være 1 time for sent til middag.

Julemiddag.

Julemiddagen vår den kvelden bestod av kyllingkjøttkaker, kokte grønnsaker, potetstappe og saus. Til dessert fikk vi en nepalesisk versjon av risgrøt, hvor de hadde puttet mandel i grøten. Vinneren ble Dev, faren i huset. Og gjett hva det var! - MELKESJOKOLADE! Denne donerte han til oss. Det var en fantastisk julepresang som ble nytt i det store og hele resten av kvelden. Julaften dette året ble en fin kveld. Vi fikk ringt hjem og ønsket god jul, mens vi sov da dere hjemme åpnet presanger. Til neste år skal vi feire dobbelt, og det gleder vi oss til! ;) I det store og hele er vi enige om at det gikk bra å være vekk fra familien, selv om det er jul. Det som ligger bak denne konklusjonen, er viten om at familiene våre er der, selv om vi ikke er samlet for øyeblikket. Dessuten har vi hverandre på denne reisen, vi er blitt hverandres familie. Derfor ble ikke julen 2013, for oss, feiret uten familie allikevel.

God jul og godt nyttår alle sammen!

- Kristine og Åse



Smør deg med tålmodighet! Dette ble et større bildedryss enn vanlig.

Guiden Krishna klatret gjerne opp i trær for å speide etter dyr.

Landsbyhusene i Chitwan, laget på tradisjonelt vis av strå og jord.

Klisjébilde: Kapra sola!

Morgensafari på elefantryggen. Magisk stemning med masse tåke på elven.

Elefanten vår: 46år.

Jungelsafari på elefantryggen

Kanopadling var en av aktivitetene vi gjorde i Chitwan. Da speidet vi etter fugler og dyr fra elva.

Elefantbading. Her blir dyr og menneske dusja!

Krokodille med stemningskapende filter på kameraet!

Kvelds-safari til fots

Slike kule mønstre er der teremitter som lager. Slår den norske maurtua

I Chitwan var det mange slike jorder. Det man ser er sennepsblomster, eller kurry.

Det blei jul allikavæl! Vi stod og beundret dette underverket en stund, men noen gange rundt juletreet ble det ikke.

Hvem kan motstå når det står på menyen: "NFC special:[...] It might not be pretty, but it tastes AWESOME!"

Dette er Dolly - Kristines nye bestevenn.

Julaften utenfor hjemmet til familien Rai.

Utsmykning på templene i gamlebyen

Kristine fikk prøve en av sari'ene til familien vår i Nepal. Den tok litt tid å få på.

Vi besøkte gamlebyen utenfor Kathmandu. Med oss har vi Gita, Kanchans mor.

Durbar Square

"Pottery Square," der de lager sparebøsser av leire.

Lillejulaften hadde Kanchan bursdag. Den ble selvfølgelig feiret med kake.

Kathmandu i front, Himalaya i bakgrunnen.

Ut på tur aldri sur, og særlig med disse maskene som holder det verste av forurensning og veistøv unna.

Lys man tenner ved bønn. Dette var ved et Buddhistisk tempel vi besøkte på julaften.

Kristine klarte å ta et snikbilde mens tempelet var fyllt med mennesker som hadde møtt opp på spesiell bønnedag.

Toppen av "Apetemeplet." Her ser man også de fargerike nepalesiske bønneflaggene.

På veien opp trappene til "Monkey Temple" måtte vi selvfølgelig stoppe for noen bilder.

Uansett hvor vi går er det aldri mangel på souvenirer.

Nepal, runde 2: Teahouse-trekking

Det første som er viktig å få understreket når man skal prøve å videreformidle et oppriktig bilde av hvordan det føles å se Himalaya-fjellene med egne øyne, er at disse fjellene er ENORME (til tross for hva et beskjedent bilde kan klare å gjengi). Norske fjell er i virkeligheten knøttsmå, selv om de kanskje ikke virker sånn når man er i nærheten. Dette vet jeg nå. Jeg tilbragte fem dager i den Nepalesiske "fjellheimen," omringet av snøkledde topper på mellom 6000 og 8000 meter. Jeg kan nå med hånden på hjertet si, at for meg, vil den norske fjellopplevelsen aldri bli den samme igjen.

 Dette er Dipak, som tok så godt vare på meg.

Hver av de fem dagene bestod først av noen timers vandring, med varierende grad av lengde og vanskelighet, og så av å tilbringe kveldene i sosialt lag med andre trekkere på såkalte "teahouses." Jeg ble en dreven tedrikker, for å si det sånn. Det var heller ikke særlig vanskelig, da teen var særdeles god. Og enda lettere ble det også av at jeg hadde full oppvartning fra guiden min, siden Kristine dessverre måtte snu underveis. Jeg har aldri før følt meg så bortskjemt. Uten å overdrive foregikk det slik at jeg, så fort vi kom inn i teahouse'n, ble tilbudt en stol, mens min fantastiske guide Dipak hentet en meny som jeg kunne bestille fra. Slik var det ved hvert eneste stopp: Jeg satte meg ned, mens Dikap gikk rundt og ordnet opp slik at jeg gjorde minst mulig. Dagene gikk i bunn og grunn med til vandring og tedrikking. I tillegg kan jeg heller ikke legge skjul på at det også ble et ganske stort behov for søvn underveis. Å vandre i 3000 meters høyde er ingen søndagstur i parken.

Den første dagen var relativt enkel, med kun tre timers vandring inn til Tikhedhunga (1540 moh.). Det største hinderet å takle denne dagen, ble den følelsesmessige kneika over at Kristine var dårlig og så seg nødt til å snu. Dette la definitivt en liten demper på gleden jeg følte over å begi meg ut på dette eventyret. Men er det én ting som var bombesikkert, og som Kristine uttrykket helt klart, så var det at spørsmålet om hvorvidt jeg skulle snu med henne, ikke var noe alternativ. Jeg skulle på teahouse-trekking, sånn var det med den saken!

Framme ved porten til Ghorepani var jeg utrolig glad!

De andre dagene bestod av mange oppturer og nedturer, bokstavelig talt. Terrenget var mer kupert enn jeg hadde trodd. Blant annet startet den andre dagen med 4000 trappetrinn, det vil si halvannen times vandring i kontinuerlig oppoverbakke. Etter dette var det oppoverbakke ca. 70% av tiden. Da vi kom fram til Ghorepani (2750 moh.) lurte jeg nesten på om jeg ville bli i stand til å gjennomføre dette. En ting som hvert fall var helt sikkert, var at denne aktiviteten ikke var for mennesker med kvalme- eller febertrøbbel (slik som Kristine hadde). Jeg tenkte etter denne dagen at jeg gledet meg til det skulle gå nedover igjen. Da ville i det minste tyngdekraften være til hjelp.

Den fjerde dagen, mot Jhinudanda (1610 moh.), kom nedoverbakkene for fullt. Min glede over tyngdekraftassistansen gikk ganske fort over, da bremsing viste seg å være like ille, om ikke verre, for musklene i beina. Og ikke tillot jeg meg å klage heller, da jeg i lunsjpausen denne dagen møtte en 70 år gammel australier som var på vei tilbake etter å ha trekket til Annapurna Base Camp (4130 moh.). Nei, her var det bare å holde munnen lukket og være glad for at man ikke følte seg enda verre enn hva faktum var.

Dette var en god følelse...

De aller største høydepunktene (både bokstavelig og figurativt) må jeg nok tildømme tredje trekkingdag, mellom Ghorepani (2750 moh.) og Tadapani (2590 moh.). Dette var dagen for soloppgang over Annapurna-fjellene. Da stod vi opp litt over kl. 05:00, tok på oss alt vi hadde av varme klær, og gikk den 45 minutter lange turen opp til Poon Hill (3210 moh.). For å si det kort, og så klart jeg kan: Den 15. desember 2013 så jeg solen stå opp. Jeg så den stå opp og sakte men sikkert lyse opp fjellene i Himalaya. Jeg stod rett ved noen av verdens høyeste fjell på en krystallklar dag, og så hvordan de i lyset av morgensolen glødet i fargespekteret mellom rødt og rosa, via gult, til skarpt hvitt i dagslyset. På grunn av synet jeg så og på grunn av følelsene jeg hadde der og da, var det å se dette noe annet, noe annet enn hva jeg noen gang før har opplevd!

Tredje dag bestod ikke bare av en fantastisk opplevelse på toppen av Poon Hill. Den innebar også opplevelsen av å komme nærmere innpå fjellene. Det var da jeg begynte å innse til det fulle hvor gigantiske og mektige de er. Jeg har innsett nå, enda mer enn før, at fjell er noe som virkelig fascinerer meg. Det var ikke sjeldent at jeg ba om en pause på stien, bare for at jeg kunne få stå og studere fjellene litt nærmere. Det er alltid nye detaljer å oppdage. Vi pratet ganske mye om dette, Dipak og jeg, om hvordan det er å vandre i fjellene, å oppleve dem, og å bli utfordret av dem. Det var flott! Vi fikk for så vidt pratet om ganske mange andre ting også, da det mye av tiden bare var oss to i selskap med hverandre.

Siste dagen gikk vi på fin sti i ganske flatt terreng. På veien tilbake til sivilisasjonen fikk jeg derfor god mulighet til å reflektere over hva jeg fikk oppleve disse dagene. Dersom muligheten skulle by seg, vil jeg anbefale trekking i Himalaya til alle og enhver. Noe som virkelig satte seg fast i meg, var ny inspirasjon og motivasjon til å bestige norske fjell, å vandre mer i min egen bakhage. Nå kan Himalaya og de norske fjellene etter mitt syn ikke sammenlignes. Sett i forhold til hverandre, er våre fjelltopper tilgjengelige, man trenger ikke å tenke på høydesyke, våre hytter er ikke uten isolasjon og varmeovner (en meget dårlig kombinasjon når man befinner seg 2000 meter over havnivå, og som jeg fikk litt for mye erfaring med), og vi har alltid drikkevann i nærheten. Å gå på tur i Norge er lett, og jeg vil fra nå av aldri kunne finne noen god unnskyldning for å utsette den neste fjellturen. Ikke har jeg ønske om det heller. Å gå blant noen av verdens høyeste topper, i 3000 meters høyde, var ikke bare en bragd og en lærerik erfaring som ga meg ny innsikt i meg selv som person og mitt forhold til friluftlivet. Det var en opplevelse, med en slik verdi i seg selv, at jeg aldri ville vært den foruten. Nå gleder jeg meg allerede til neste tur!

- Åse

Her er noen utsnitt av det jeg så underveis:

Av alle landsbyene vi passerte, var det mange som så slik ut. De var med andre ord ganske små. 

Dette var oppholdsrommet til teahouse'n i Tikhedhunga. Aldri før har jeg savnet varmeovn så masse. 

Dette er over 2000 moh. I Nepal vokser tydeligvis vegetasjonen høyere enn i Norge.

Dipak og jeg på toppen, tidlig om morgenen den 15. desember 2013. 

Soloppgangen fra Poon Hill...

... ikke et dårlig sted å se den fra. Her ser man flere av de ulike Annapurna-toppene.

Dette var et av de stedene jeg måtte stoppe, bare for å se på fjellene (og for å få en pustepause).

Vi gikk innimellom i skogen, men fjellene var aldri ute av syne. Det er litt vanskelig for dem å gjemme seg.

Torget i Tadapani, og for så vidt hele Tadapani i seg selv. Landsbyene var som sagt ikke så store. 

Etter en fantastisk soloppgang fra Poon Hill, fikk jeg også denne dagen se en fantastisk solnedgang fra Tadapani. 

Jeg benyttet også sjansen til å se nok en soloppgang i Himalaya. Jeg er jo tross alt ikke der hver dag. 

Dette synet er grunnen til at det er verdt å stå opp kl. 06:30 om morgenen, selv om det egentlig ikke er nødvendig.

Denne Cola'n smakte utsøkt, og stedet vi spiste lunsj denne dagen var ikke så ille det heller. 

Machapuchre aka. Fishtail Mountain (6993/6997 moh.), og med ubesteget summit. 

Teahouse'n i Jhinudanda, der vi tilbragte siste natten på trekkingturen.

Resten av Jhinudanda. Som det kanskje nå har kommet fram, så ser man de Nepalesiske bønneflaggene overalt.

Vi møtte flere dyreflokker på veien. Den siste dagen takket vi farvel med fjellene, og med denne store flokken av geiter.